Å overleve et jordskjelv, eller å sitte med en maskinpistol  i munnen i det gamle Jugoslavia, kan det også bli poesi av … 

– Det startet med en lang og fuktig aften mellom to gamle venner, der Dag og jeg snakket om gleden over å leve, over det å høre til – og om sorgen over en gang å måtte forlate alle de man er glad i, forteller Jon Magnus, om det som var den forsiktige innledningen til et helt spesielt bokprosjekt.

– Og der er vi på hjemmebane begge to; Dag med sine tre ulike krefttyper, og vissheten om at livet har en ende. Og jeg, som farende VG-fant gjennom 40 år i krig, konflikt, terror og naturkatastrofer. Med nær-døden-opplevelser jeg helst ville ha vært foruten. Vi gråt og vi lo, vi leste egne dikt for hverandre – og her er vi, noen måneder senere: Med en felles diktsamling på Lyrikkforlaget, sier Jon Magnus.

De to 74-åringene har hengt sammen helt siden skoledagene på Nordstrand. Ulike liv og karrierer har skilt dem i perioder, men vennskapet har alltid vært dypt forankret: Dag Furuholmen som lege og psykiater, Jon Magnus som utenriksjournalist i VG gjennom 40 år, med korrespondentopphold i London, New York og Berlin.

Begge to har utgitt flere bøker, av ulike sjangre og på forskjellige forlag. Dag har fem poesiutgivelser og fire sakprosabøker bak seg, mens Jon har fire reportasjebøker samt en barnebok på samvittigheten.

Felles for dem begge er viktigheten av å sette ord på ting, å «snakke» om ting; Dag som psykiater, Jon som journalist.

– Å sette ord på det vi kaller «livet», er viktig, sier Jon Magnus, – enten det er nyheter, løpende begivenheter, sorg eller glede, mareritt eller ønskedrømmer, inkludering eller avvisning. Og alt imellom.

Tre ganger de siste ti årene har Dag Furuholmen fått beskjed om at han neppe kan regne med å overleve. Og hver gang har han reist seg igjen. Men selv langt inne i døden har han grepet penn og papir, og satt ord på sine opplevelser og på sine tanker. Om det faktum at han skal dø. Om cellegiftdråpene som drypper og drypper … og drypper. Om kjærligheten til kone og barn, og om frykten og uvissheten om hva som er «på den andre siden».

Og Jon Magnus, som har jobbet «i felten» i over 40 år, har også sine arr på sjelen: Etter at han ble pensjonist for åtte år siden, har uhyggelige opplevelser i utenriksjobben gitt ham «tusen søvnløse netter». Da har papir og blyant på nattbordet kommet godt med – og gitt ham en viss ro.

Å overleve et jordskjelv, eller å sitte med en maskinpistol i munnen i det gamle Jugoslavia, kan det også bli poesi av …

– Vi ønsker jo at også andre, uansett hvilke opplevelser de har hatt, eller hva slags liv de har levd, kan sette ord på sine liv. For det hjelper. Og det gjør godt. Vårt håp er jo at det også skal gjøre godt for andre å lese det vi har skrevet, avslutter Magnus.

De to gamle vennene har allerede fått strålende kritikker for «Slitne sjeler, levd liv»: «To mannsskjebner som går rett i hjertet. Tekstene om liv og død pakkes ut både varsomt og brutalt», sier psykolog og forfatter Sissel Gran.

«Dere dekker livets langsomme solnedgang på en vakker og sann måte», sier lege og forfatter Audun Myskja.

«Takk til to slitne sjeler. Jeg lo og gråt om hverandre», sier Eva Almaas.  «… signert to herrer som skriver med sjelens penn, nært og svært. To veteranveivisere trekker opp kartboka over levde liv», sier Dagbladets gamle kulturveteran Tom Stalsberg.

For mer informasjon om boka, klikk her:

https://www.lyrikkforlaget.no/no/shop/slitne-sjeler-levd-liv-2138