Marcus Sele Samuelsberg (f. 1995) hadde ikke planlagt å bli forfatter. Som norsklærer i videregående skole, der han arbeider med minoritetsspråklige elever, har han alltid hatt et nært forhold til språket. Han er ivrig kryssordløser og sysler med latin og norrønt på fritiden. Men det var først da livet satte ham på en alvorlig prøve at behovet for å skrive meldte seg for fullt.

I desember 2021 ble Samuelsberg alvorlig syk med koronavirus og lagt inn på sykehus. Han var døden nær. Tiden forut hadde vært tung, preget av psykisk sykdom, ensomhet og isolasjon – opplevelser han delte med mange andre under pandemien. Sykehusoppholdet ble en livsforvandlende begivenhet som han fortsatt kjenner følgene av.

Fra krise til kreativitet

I mars 2022, noen måneder etter at han kom hjem fra sykehuset lille julaften, begynte Samuelsberg å skrive. Ikke for å gi ut bok, men for å arbeide gjennom det han hadde opplevd, for seg selv. Diktene strømmet på, og tekstsamlingen han nå gir ut er skrevet som en helhet med utgangspunkt i denne ene opplevelsen.

− Jeg prøver å sette ord på følelser og opplevelser jeg ikke kan sette ord på, forklarer Samuelsberg. − Det er som å vise fram en skygge ved å rette en lyskaster mot den. Kanskje er det en umulig utfordring, men det er en utfordring jeg har gitt meg selv. Og i prosessen har jeg lært noe nytt om meg selv.

Selv om han har skrevet dikt siden ungdommen – både for å utfordre seg selv og for å arbeide gjennom følelser – skiller denne samlingen seg ut. De tidligere diktene ligger i tykke bunker hjemme, men har ikke funnet vei til utgivelse.

− Jeg har forsøkt å skrive noveller eller en roman, men det er i diktenes verden jeg hører hjemme, sier han.

Julen som ramme

Boka er delt i tre deler som følger sykdomsforløpet: de to ukene han var syk hjemme, den ene uka han lå på sykehus, og tiden etter at han kom hjem lille julaften. Julen står sentralt i diktsamlingen – lyset som skinner i mørket, barnet som ble født i en stall, og budskapet om «fred på jorden for mennesker av god vilje».

− Fordi jeg ble alvorlig syk i julen, har julens symboler blitt min ramme for å tolke hva som skjedde med meg, forteller Samuelsberg.

Gjennom bilder og symboler fra klassisk mytologi, kristen mystikk og jærsk natur forsøker han å skildre sykdomsforløpet. Diktsamlingen er strukturert som en rekke syner eller visjoner – et litterært virkemiddel han har hentet fra senantikkens gnostiske litteratur og moderne forfattere som Olav Aukrust og amerikanske Paul Foster Case.

Håp som bærebjelke

Samuelsberg er usikker på om boka har et konkret budskap, men hvis han skal peke på noe, må det være håp. 

− Samme hvor syk man er, samme hvor langt nede man er, er det mulig å bli frisk og komme gjennom det. Det er en lang og vond prosess, men det er mulig så lenge man har håp, sier han.

I dag har han det bedre psykisk enn noen gang, og kroppen blir også sakte, men sikkert friskere. Reisen gjennom sykdommen har lært ham noe grunnleggende: 

− Det er når vi er svake at vi er mest oss selv, og det er da vi er sterke. Det er da vi finner makta i vår avmakt.

Uvanlig tilnærming

Selv om boka handler om å bli frisk, både fysisk og psykisk, vil ikke Samuelsberg kalle det typisk sykdomslyrikk. Han mener tilnærmingen er uvanlig og kan gi leseren et nytt perspektiv på noe vi alle opplever i løpet av livet. Ved å bruke metaforer og allegorier fra mer esoterisk litteratur, som Corpus Hermeticum, har han skapt noe eget.

Samuelsberg er en religiøs mann og aktiv i menigheten sin, men understreker at boka ikke er et religiøst verk. 

− Jeg øser fra vår kulturs kilde. Den som kan sin Bibel eller Pytagoras, vil kjenne igjen mye, sier han.

Blant hans viktigste inspirasjonskilder finner vi dikteren Tove Lie (1942−2000), som kombinerer klassiske og moderne motiv, og Olav Aukrust (1883−1929), kjent for sin esoteriske og mystiske stil. 

− Jeg føler at hans 'dikterprogram' likner litt på mitt: å la sjelen arbeide med seg selv ved å vandre gjennom et symbolunivers, forklarer debutanten.

Bare begynnelsen

For Samuelsberg er utgivelsen både gledelig og overraskende. 

− Hadde noen sagt til meg for et år siden at jeg kom til å holde min egen diktsamling i hånda, hadde jeg ikke trodd det, innrømmer han.

Nå ser han fram til det som kommer. Han er interessert i oversettelse og har lekt med å oversette eller gjendikte lyrikk, blant annet en del salmer. Han drømmer om å oversette eller gjendikte den amerikanske modernisten Hilda Doolittle (1886−1961) til norsk.

− Ellers skriver jeg alltid dikt, og håper denne utgivelsen bare er begynnelsen på noe mer, sier han.