Audun Torsteinsen så ikke på seg selv som dikter, men diktene kom likevel. De dukket opp som enkeltdikt, fornemmelser i øyeblikket – små drypp som med tiden begynte å fremstå som en helhet. Til å begynne med skrev han for seg selv og kona, men ønsket om å dele diktene med andre vokste gradvis frem.

Skummelt å debutere

– Diktene bare presset seg fram nærmest av seg selv. Jeg følte et sterkt, noen ganger desperat behov for å uttrykke noe som er viktig, forteller han.

Resultatet er diktsamlingen «Dverggjess under himmelen», som er Torsteinsens første utgivelse. Han innrømmer at det føles nakent og av og til skummelt å skulle dele diktene med oss andre, og sier han er svært spent på mottakelsen. –  Hva vil folk tenke? Vil de kjenne seg igjen i noe av dette, vil noen bli berørt?

Hjertets forening med Gud

Troen på Gud står sentralt i diktningen, og i Torsteinsens liv. – Jeg er inspirert av de bunnløse rikdommene som ligger i det å tro på Gud, forteller han. – Diktene er et forsøk på å sette ord på det ordløse, det som ikke kan settes på en formel, i det å være et troende menneske.

Diktene dukker gjerne opp når stillheten senker seg. Torsteinsen trives godt på tur i skog, mark og fjell, gjerne med familie og venner, men også alene. – Det er fint for meg å ha noe tid for meg selv. Jeg prøver å finne tid til stillhet i hverdagen, riktignok sporadisk. Det kan være at jeg ber, mediterer eller bare sitter i stillhet. Av og til kan det dukke opp et dikt i slike stunder, uten at det er noe mål.

Gjennom denne dragningen mot stillhet og meditasjon har han med tiden funnet frem til (eller blitt funnet av, som han sier) den karmelittiske åndstradisjonen. Han har deltatt på en rekke retreats med kristen meditasjon, blant annet ved karmelklosteret Totus Tuus i Tromsø. – Denne tradisjonen handler om hjertets forening med Gud. Møtet med karmelittene har ikke forandret essensen i troen for meg, men troens rom er på sett og vis blitt utvidet.

Sangen er en livsnødvendighet

Diktene i «Dverggjess under himmelen» er blitt til uten at han har tenkt så mye på hvordan andre skriver dikt. – Mine dikt er nettopp mine dikt. Likevel er det ingen hemmelighet at jeg for eksempel liker Rolf Jakobsens lyrikk svært godt.

Torsteinsen lar seg også inspirere av musikk, særlig klassisk musikk, og han synger selv i kor. Korsangen mener han «nesten er en livsnødvendighet», og aller helst vil han oppleve musikken direkte på konsert. – Da er det som oftest lettere enn ellers å lukke andre ting ute, og bare være i det rommet musikken skaper.