Ingrid Eggen Gundersen kommer med en hjertevarm diktsamling som følger mennesker med demens gjennom glede, lengsel, ensomhet og sorg. Diktene gir innblikk i tankene og følelsene både til de som glemmer og de som har som jobb å ta vare på dem.

Ingrid er 58 år og er opprinnelig fra Orkdal, Sør-Trøndelag. I 2010 flyttet hun med mann og sønn til Vestby, hvor hun nå jobber som helsefagarbeider ved et sykehjem.

– Jobben på sykehjem er veldig spennende og lærerik. Hver vakt er unik, og jeg har aldri før hatt en jobb som gir meg så mye. Jeg begynte å skrive som liten, og brukte dette som terapi for opplevelser i barndommen. Ellers så hekler jeg bamser og liker å gå turer og være med familien.

Hvordan fikk du idéen til boka?

– Jeg fikk inspirasjonen på en nattevakt hvor jeg satt og våket over en beboer. Da falt liksom ordene bare ned. Dette ble et veldig spesielt dikt som senere ble opplest av presten under beboerens begravelse. Jeg fortsatte å skrive for å kunne fortelle andre om den flotte jobben vi har. Om hvilke fine, men såre situasjoner vi kommer opp i løpet av en vanlig vakt. 

Fortell kort om bokas handling og målgruppe.

– Diktene mine gjenspeiler daglige situasjoner ved sykehjemmet. På mange måter passer temaet folk i alle aldre og områder i livet, jeg har blitt fortalt at diktene burde tas med i undervisningen på skolen.  

Hvor mye er fiksjon, og hvor mye er hentet fra virkeligheten?

– Alt er hentet fra virkeligheten.

Hvordan skiller boka seg ut fra andre?

– Den skiller seg ut fordi den tar for seg reelle situasjoner om et tema de fleste blir berørt av i løpet av livet.

Har du flere prosjekter på gang? Oppfølgere?

– Ja, jeg har flere dikt, så det er mulig det blir en oppfølger.

For mer informasjon om boken, klikk her!