Lars Fredrik Høiby er vokst opp i Stavanger der han bor sammen med kjæresten og katten. Han har en voksen sønn som – familietradisjonen tro – for tiden studerer i Bergen. Til daglig arbeider han som psykolog i privat praksis i Stavanger, en jobb han beskriver som et privilegium. På fritiden er han en lidenskapelig lytter og leser, med stor kjærlighet for både musikk og litteratur. Og innimellom leker han med ord – en lek som har resultert i hans nyeste bokutgivelse, Katten min sine striber.

Inspirasjon fra hverdagen

Høiby forteller at inspirasjonen til diktsamlingen kommer fra hverdagen med katten sin. Han fascineres av dynamikken mellom dyr og mennesker, og de mange små, komiske øyeblikkene som oppstår når vi snakker med kjæledyrene våre. Men kattene har vært en del av livet hans lenge – han er vokst opp med generasjon etter generasjon av firbeinte familiemedlemmer.

– Jeg har alltid funnet glede i å lese, og dermed var veien til kattedikt kort, selv om veien til å skrive dem selv var noe lengre. Men med årene har jeg truffet mange inspirerende katter, både i virkeligheten og i litteraturen, sier han.

Han forteller at mange av diktene i boken har vokst frem over tid. I prosessen med å ferdigstille boken måtte han imidlertid erkjenne at han trengte mange flere dikt enn han opprinnelig hadde.

– Da var det bare å gyve løs med god hjelp fra kattediktraptusen jeg ble fanget i, sier han med et smil.

En hyllest til katters egenrådighet

Katten min sine striber er en samling dikt som skildrer forholdet mellom katt og menneske – en relasjon preget av gjensidig påvirkning, forventninger og humoristiske misforståelser. Tidlig i skriveprosessen hadde boken arbeidstittelen «Di rare tingå me seie te dyrå våre», og dette beskriver i stor grad essensen i diktsamlingen.

– Det er en bok om hvordan kjæledyrene våre beriker både hverdagen og livet vårt. Det handler om hvordan vi ikke bare tillater, men også omfavner å spille annenfiolin i kattens grenseløst egenrådige verden, forklarer Høiby.

Diktene er en blanding av virkelighet og fiksjon. De fleste tar utgangspunkt i hverdagslige situasjoner, men noen steder har han tillatt seg å dikte videre og overdrive virkeligheten.

Stavangersk kattelyrikk

Når det gjelder hva som skiller Katten min sine striber fra andre bøker, mener Høiby at han har funnet sin egen lille nisje.

– Det finnes mange diktbøker på stavangersk og sannsynligvis enda flere om katter, men jeg har en følelse av at jeg har skapt noe ganske eget med denne stavangerske kattelyrikken. Dessuten er boken som en katt: Den er sin egen.

Flere prosjekter på gang?

Om det blir en oppfølger til Katten min sine striber, gjenstår å se. Høiby forteller at han har flere ferdigskrevne og halvferdige dikt liggende, men at han ikke stresser med å samle dem mellom to permer.

– Jeg leker litt med tanken på et nytt prosjekt, men det gjenstår å se om jeg får nok ånd over meg til å piske det inn i en form jeg blir fornøyd med. Så jeg får si som i DumDum Boys’ elegante «Enhjørning»: «Den som venter, venter. Den som får se, får se.»