Bojan Celise Skaar debuterer med diktsamlingen «‘Dayê’ er lyden av kjærlighet». Boken tar leserne med på en gripende reise gjennom generasjoners kamp, fra krigens kaos til et enkelt rekkehus i Norge. Gjennom dikt avsløres lagene av familiens historie, og vi ser hvordan fortiden preger hver generasjon.

– Min fascinasjon for ord og bøker begynte da jeg var ni år, det var første gang jeg leste en tykk bok fra start til slutt helt på egenhånd, forteller debutanten. – Dette var et øyeblikk som virkelig sto ut for meg. Bibliotekbesøk med skolen var høydepunktene i min barndom, det var rett og slett et vindu til et rikt univers av historier og kunnskap.

Men Skaars barndom besto ikke bare av å lese bøker og besøke biblioteker. Fra ung alder har hun erfart krigens skyggesider og observert hvordan disse påvirket hennes familie.

– Mine foreldre, som kom til Norge som politiske flyktninger, bar på traumer, men også på en styrke og vilje som de brukte til å bygge et nytt liv for oss – deres barn. Barndommen min var annerledes enn mange andres, men til gjengjeld ga den meg unike perspektiver. 
 
– Et av de mest formative øyeblikkene i mitt liv var et besøk i fengselet hvor min far hadde blitt fengslet under Baath-regimet, som nå hadde blitt til et historisk viktig museum i kurdisk historie. Det var på mange måter som å vandre gjennom min fars fortid, hvor hver celle fortalte en historie om motstand og mot. En fortid som veldig tydelig visualiserte min fars lidelser. Dette var sterke inntrykk for en ti år gammel kropp.

– Hvordan har disse opplevelsene påvirket deg senere i livet? 

– Erfaringene har formet meg og vekket en lidenskap for menneskerettigheter og etikk, noe jeg i senere tid har viet mye tid til. Det har blitt til erfaringer og perspektiver jeg har tatt med meg inn i mitt arbeid som bærekraftsrådgiver, hvor jeg i dag jobber med å sette menneskerettigheter på agendaen og inn i hjertet av næringslivet. 

– Når bestemte du deg for å ta det et steg videre og skrive bok? 

– Å holde min nyfødte sønn fikk meg til å reflektere over min egen barndom, preget av usikkerhet og overlevelse. Dette inspirerte meg til å dele min historie, i håp om å belyse de ofte oversette menneskelige sidene ved flyktningers erfaringer, forteller debutanten. – Jeg har forsøkt å være ærlig og rå i mine skildringer, uten å unngå vanskelige temaer som traumer og krigens varige effekter, både på individnivå og for familien. 

– Diktene dine er tett på individet og familien, men du uttaler deg også om samfunnsspørsmål på jobben og i kronikker. Møter vi dette engasjementet i diktsamlingen? 

– Ja, og boken er dessverre svært aktuell i dag. Vi er vitne til brutal krigføring flere steder i verden. Fortsatt er kurdisk identitet truet i store deler av Midtøsten, hvor den kampen for frihet som min mor og far førte på 80- og 90-tallet, fortsatt er en eksisterende kamp i dag. I Gaza ser jeg daglig at antallet drepte barn øker. Som et krigsbarn som overlevde, kjenner jeg dette dypt i hjertet. Det gir meg på mange måter en skyldfølelse over at jeg er en av de som overlevde. Samtidig er det vanskelig å ikke se speilbilder av mine egne barn i de tapte ansiktene. På grunn av dette blir boken en kommentar til vår nåtid og forhåpentligvis en tankevekker for fremtiden – hvordan kan vi lære av historiens feil for å bygge en fremtid uten krig, en verden hvor alle barn får oppleve en trygg og rettferdig barndom?

– Jeg får inntrykk av at du har mer på hjertet. Kan vi forvente en ny bok?  

– Jeg har flere prosjekter på gang – dette er bare starten. Kanskje vil mitt neste verk utforske hvordan drømmer blir virkelighet? Det blir en historie for fremtiden.