Ida Haukaas Alkholt forteller om sin opplevelse med spontanabort i diktsamlingen «Heldig – tross alt». Hun vil vise sørgende forelde at de ikke står alene i kampen om å stifte familie.

Ida Haukaas Alkholt vokste opp i Stavern i en stor familie med fem søsken. Som barn var hun sjenert og ville helst holde seg i bakgrunnen eller for seg selv.

– Jeg rømte nok inn i ordenes verden, så helt fra jeg lærte meg å lese i treårsalderen har jeg hatt skriveprosjekter gående, forteller hun.

Alkholt skrev alt fra hjemmelagde aviser, spøkelseshistorier for å skremme småsøsken, svulstige kjærlighetssanger eller morsomme adjektivhistorier for å underholde familien. Hun har alltid utforsket ulike sjangre og former i skrivingen sin.

– Det er så mye jeg kunne tenke meg å bruke skrivingen til!

Hun prøvde seg også på noen sangtekster, men etter at popstjerne drømmen ble lagt på hylla som barn, ble det ikke flere sangtekster heller. Alkholt er likevel fremdeles glad i å synge, og har blant annet sunget i et par bryllup.

– Ta meg gjerne med på «Syng» karaokebar og sett på noe 90-tallsmusikk, så kan jeg love deg en festlig kveld! ler hun.

Diktskriving har vært en gjenganger fra barndommen av. Hun likte utfordringen i å få de store og voldsomme følelsene ned på ark i få ord og korte linjer. Etter hvert ble diktene også en form for ekspress-terapi. Ved å sette ord på følelsene sine fikk Alkholt gi slipp på tankene.

Skrivelysten nådde bunnen i noen år, hun hadde ikke inspirasjon. Så ble hun gravid i mars 2020, og i desember samme år fødte hun en gutt.

– Det å bli mamma brakte med seg så store følelser av kjærlighet og redsel at det ikke var noen vei utenom å få det ned på det digitale papiret, og inspirasjonen var tilbake for fullt.

Sommeren 2022 bestemte Alkholt og hennes mann seg for at de ville ha et barn til. Det skulle vise seg å bli alt annet en enkelt.

– Vi opplevde til sammen fem spontanaborter på under ett år, noe som satte i gang en berg-og-dalbane i kroppen, både hormonelt, fysisk og emosjonelt.

Skrivingen ble en av Alkholt sine viktigste hjelpere i tiden som fulgte. Hun opplevde skuffelse, skam og ensomhet. Det var tungt å bære. Alt føltes som et eneste stort virvar.

– For å prøve å rydde, sortere og bearbeide alt jeg gikk gjennom, skrev jeg det ned. Og som jeg skrev!

Hun levde med en følelse av dårlig samvittighet, hun hadde jo allerede et barn. Kanskje hun ikke hadde en grunn til å være så lei seg?

Etter å ha skrevet dikt i en lengre periode, satte hun seg ned og leste gjennom dem alle. Hun fikk en følelse av at arbeidet hennes måtte ut. Det føltes større og viktigere enn henne selv.

– Jeg ønsker å normalisere alle følelser og tanker som dukker opp gjennom en sorgprosess, og at dette bildet ikke er svart-hvitt. Det er så mange nyanser som hele tiden blandes i hverandre og eksisterer samtidig, noe som er helt greit.

Diktene ble til tekstsamlingen «Heldig – tross alt», en bok om både kjærlighet og sorg basert på hennes egne opplevelser.

– Samtidig ønsker jeg, som den evige optimisten jeg er, å få frem lyset i det mørke, inspirere til håp. Og minne leserne på at vi er, som boka sier, heldige – tross alt.

For mer informasjon om boka, klikk her!