Med sin andre diktsamling tar Ida Mathisen et oppgjør med tap, sykdom og de spørsmålene som oppstår når livet reduseres til overlevelse. «In absentia» er en rå og ærlig utforskning av det å leve i fraværets skygge.

Ida Mathisen (f. 1996) fra Hadeland debuterte som dikter for noen år siden, og er nå aktuell med sin andre diktsamling «In absentia». Tittelen, hentet fra latin, betyr «i fravær» – og det er nettopp fraværet som står i sentrum for denne sterke og personlige diktsamlingen.

Bak den tilsynelatende enkle tittelen skjuler det seg en kompleks og smertelig historie. 

− Jeg var veldig syk samtidig som jeg mistet flere av mine nærmeste på kort tid, forteller Mathisen. I møtet med døden og tapet begynte hun å reflektere over hvor sentralt ordet «fravær» hadde vært i hennes eget liv så langt.

Et oppgjør med det som har vært

«In absentia» er først og fremst en diktsamling Mathisen har skrevet for seg selv – som en måte å sette ord på det som har vært vanskelig. Men det som startet som en personlig prosess, har blitt til noe som roper til leseren med en intensitet som er vanskelig å overse.

Forfatter og psykiater Arne Ruset beskriver diktsamlingen som «originale og ærlege dikt om eit tidlegare lite omtala tema i poesien». Han påpeker at det stiger sinne, sorg og smerte fra tekstene – følelser som rører leseren på det dypeste. Bak smerten aner han et vondartet svik og en skuffelse over at veiene i livet ikke alltid går slik man hadde ønsket.

Men midt i det bekmørke finnes det også håp. Ruset trekker fram linjer som: «Kjenner du vinden stryke over armene? Hører du regnet tromme mot ruter? Da lever du, da er du her, selv om smerten er og syren brenner hull i deg.»

Dikt som roper

Forfatter Leif Høghaug beskriver boken som dikt som roper fra en verden innhyllet i fraværets spøkelsesaktige mysterium. Diktene sier «nei», de protesterer. For å forstå dem må leseren lese sakte, våge å være til stede og formulere en respons. Høghaug mener ropene kommer fra en verden leseren allerede kjenner – sin egen verden.

Det er denne kombinasjonen av det personlige og det universelle som gjør «In absentia» til en samling som skiller seg ut. Mathisen skriver med en ærlighet og åpenhet som ikke bare gjelder henne selv, men også andre som har opplevd lignende tap og smerte.

Fra førsteutkast til ferdig verk

Veien til den ferdige boken var ikke rett fram. 

− Ideen var i utgangspunktet en annen. Det tok flere år og mye redigering før manuskriptet ble til det det er i dag, sier Mathisen. 

Hun er fornøyd med sluttresultatet, som hun mener ble vesentlig bedre enn førsteutkastet.

Ida Mathisen har tidligere studert språk og litteratur i Bergen. Hun understreker sin store kjærlighet til språket – noe som også gjenspeiles i den latinske tittelen.

Når det gjelder fremtidige prosjekter, er Mathisen ærlig om at sannsynligheten for en oppfølger foreløpig er liten. Det viktigste for henne nå er å sitere Chris Holsten og Frida Ånnevik: «Hvis verden raser sammen, så er dette sagt.»

Med «In absentia» har Ida Mathisen skapt en diktsamling som tar et nødvendig oppgjør med temaer poesien tradisjonelt har vært forsiktig med å utforske. Det er en bok for alle som har opplevd tap, sykdom eller perioder der livet reduseres til ren overlevelse. Men det er også en påminnelse om at selv når smerten brenner hull i oss, er vi fortsatt i live – vi er fortsatt her.