Joachim Tobias Grøndahl er aktuell med diktboken «Roter rundt i stjernestøv».

Joachim Tobias Grøndahl er 50 år gammel og vokste opp på St. Hanshaugen i Oslo. Han var fra tidlig av del av en vennegjeng fra skolen som hang sammen i tykt og tynt. Noen av dem var skoleflinke og andre sleit en del. Rundt tolvårsalderen begynte han å skrive dikt.

— Husker at et av de tidligste diktene jeg skrev, leste jeg opp for moren min. Da jeg spurte, sa hun at hun syntes det var et veldig godt dikt. Jeg fortalte henne at det var jeg som hadde skrevet det, men det nektet hun å tro på, noe som både såret og smigret.

I løpet av andre klasse på videregående droppet han ut av skolen. Han begynte å ruse seg innimellom. Etter hvert ble det stadig mer rus, og han ble også innlagt på psykiatrisk avdeling med diverse diagnoser. Etter avsluttet skolegang begynte Grøndahl å lese masse litteratur. Det gikk mest i de russiske klassikerne og annen litteratur fra Europa, som for eksempel Camus og Kafka. Forfatteren har mangefasetterte interesseområder.

— Kan vel kanskje si at jeg kan litt om mye, noterer Grøndahl.

Han forteller at han ikke har skrevet jevn og trutt gjennom årene, men har hatt nokså intense perioder der han har skrevet litt. Det har kunnet gå langt tid mellom disse fasene.

— «Roter rundt i stjernestøv» er et resultat av dikt jeg skrev tidlig, som faren min har tatt vare på i floppy-disker, og ting jeg har skrevet de siste årene. Kan ikke si at boken er motivert av én spesiell historie, selv om jeg skriver en del ut fra personlige erfaringer, men at den mer er et resultat av min egen sterke taletrengthet som også fungerer skriftlig. Etter hvert fikk jeg en stadig sterkere følelse av at jeg ønsket at flere skulle kunne lese diktene mine.

Boken er en blanding av fakta og fiksjon, som kanskje ikke alltid er så lett å differensiere. Grøndahl tror mange ville bli overrasket dersom de fikk vite hvilke dikt som er hentet fra hans subjektive virkelighet, og hvilke som er ren fiksjon.

— Jeg leste en gang et av diktene mine for ei venninne, og hun trodde bestemt at det handlet om min egen erfaring, men jeg måtte fortelle henne det sånn som det var; ren fiksjon.

Grøndahl har ikke formell skrivetrening, men anser ikke det som en ulempe.

— En virkning av det tror jeg er at boken skiller seg ut fra en hva skal jeg kalle det? – tendens i samtidslyrikk i Norge. Dette kan være en god ting, eller det kan være at jeg rett og slett treffer en mil til siden for blinken?

Forfatteren kan godt tenke seg å skrive mer lyrikk og har også tenkt ut en idé til en roman. Tiden vil vise om det blir flere utgivelser.

For mer informasjon om boka, klikk her!