Hvordan føles det egentlig å være midt i en psykose? Ikke å lese om det i fagbøker eller høre det forklart i ettertid – men å være der. Det forsøker Tommy Winther å formidle i boken Innesperret, en diktsamling skrevet med pennen dyppet i egne erfaringer – fra tiden før, under og etter en psykose.

– Jeg skrev Innesperret for å holde fast i min egen virkelighet, sier han. – Det var ikke planlagt som et litterært prosjekt. Det var en overlevelsesstrategi. Ordene ble mitt verktøy for å forstå meg selv og tankene mine – og å tåle det jeg sto i.

Diktene i Innesperret er ord fra et levende liv. De er ikke en forklaring på psykose. De er psykose – sett innenfra. Noe av materialet ble skrevet mens tankene beveget seg på måter som ikke helt samsvarer med det hverdagslige, men som i øyeblikket føltes fullstendig logiske og meningsbærende.

– Jeg har alltid hatt tilgang til tankene mine. Også når jeg mente å forstå meningen med universet. Jeg kunne se det – samtidig som jeg sto i det. Og det måtte få en uttrykksform.

Ordene som redder

Det er ikke sykdommen, men ideene, som står i sentrum i Innesperret. For Tommy handler alt om forsøket – om å komme nærmere det som ellers ikke lar seg fange.

– Jeg har alltid hatt ordene. Men det krevde mot å bruke dem på dette. Å skrive mens alt vippet. Mens jeg ikke visste hvem jeg var. Kanskje var det nettopp da jeg måtte gjøre det.

Han beskriver skrivingen som en slags boble. Et rom der han får kontakt med noe dypere, noe som ikke alltid er tilgjengelig i hverdagen, men som krever å bli møtt med språk.

Hvorfor ingen redigering?

Tommy valgte bevisst å ikke redigere diktene i ettertid. Han beskriver det som et valg tatt i respekt for øyeblikket de ble skrevet i:

– Da diktene kom til meg, føltes de som perfeksjon, akkurat slik de var. De var sanne. Å redigere ville vært å ta fra dem det spesielle – en autentisitet og klarhet jeg bare kunne fange i selve øyeblikket. Selv om noen få ord ble justert under redaktørbehandlingen, står nesten alt seg urørt. Det handler om en følelse av å ha satt ord på noe genialt – noe som sprang direkte ut av psykosen, akkurat da den ble forstått og formidlet. Diktene kom spontant, raskt og intenst.

Likevel erkjenner han at språket ikke alltid strekker til:

– Jeg følte ofte at ordene ikke var nok. Men jeg prøvde likevel å forklare det uforklarlige – å sette ord på en intuisjon og en opplevelse som egentlig ikke lar seg fange av språket.

Når det treffer – og når det ikke gjør det

Innesperret har utløst mange reaksjoner. Enkelte skriver at tekstene har satt ord på noe de aldri har klart å uttrykke. Andre sier den føles som et speil – en bekreftelse. Men noen sier også: «Jeg skjønner ingenting.»

– Begge deler er sant. Jeg har fått meldinger som bare sier «takk», og lange beskrivelser fra folk som kjenner seg igjen i alt. Andre står utenfor og får ikke tak i det – og det er også helt greit. Noen ganger er det nok å være i nærheten av en annen måte å tenke på.

Selv om boka treffer spesielt sterkt hos dem som har kjent på psykose, er Innesperret også for de som står utenfor. Fagfolk. Pårørende. Lesere. De som søker etter et glimt – ikke nødvendigvis av forklaring, men av erfaring.

– Jeg tror vi trenger flere stemmer fra innsiden. Ikke fordi de alltid har rett. Men fordi de har noe ekte i seg. Og det ekte trenger vi, kanskje mer enn noen gang.

Ikke en diagnose, men et dokument

Tommy beskriver boka som et dokument. Et språkspor. Ikke fra et system – men fra et menneske.

– Det er ikke en fortelling, det er et avtrykk. En slags rapport fra en tilstand vi sjelden får høre fra, fordi de som er der ofte ikke får form. Jeg hadde både innsikten og ordene. Og kanskje også motet. Det gjør meg ikke spesiell – men det forplikter.

Hva nå?

Tommy skriver fortsatt, både på en ny diktsamling og en selvbiografi. Han holder foredrag og er aktiv i psykisk helse-feltet. Men skrivingen står altså i sentrum.

– Jeg vet ikke om jeg noensinne blir ferdig. Og kanskje er ikke det poenget heller. Så lenge noe i meg fortsetter å skrive – så lytter jeg. Og så lar jeg det komme ut.

Innesperret er tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på psykose, på poesi eller på det menneskelige sinnet i ytterkanten.

Noen ganger er det nettopp der språket blir klarest. Ikke fordi det forklarer. Men fordi det våger å stå i det som ikke lar seg forklare.