Avin Rostami skriver dikt om en barndom i krig og på flukt i boken «Aldri hjemme». Leserne inviteres til å være med på en reise i et liv som flyktning, om det å flykte fra det kjente og utrygge til det ukjente, men trygge. Hvordan er det egentlig å reise mellom landegrenser uten noe bestemt tilhørighetssted? Følelsen av fremmedhet, men samtidig takknemlighet for å leve i et trygt land å kalle ens andre hjemland?

Avin Rostami er en aktiv trebarnsmor. Hun har gjerne flere prosjekter gående samtidig og er en selverklært «evig optimist og student». 

– Jeg er ultrasosial og ekstrovert, men jeg liker også å være alene for meg selv og dykke ned i bøkenes verden, forteller Rostami. – Skriving gir min sjel ro og vekst samtidig. Jeg elsker å reise, og når jeg sitter på togstasjonen eller flyplassen, observerer jeg menneskene rundt meg. Det inspirer meg til å skrive nye tekster og dikt. 

Ideen om boken «Aldri hjemme» har vært der lenge, men det tok tid før forfatteren følte seg klar til å gi den ut. 

– Denne diktsamlingen er dypt personlig. For å kunne skrive diktene har jeg måttet gå tilbake til min egen barndom, konfrontere gamle, indre sår og kjenne på følelser jeg nok har unngått lenge. Følelser om lengsel, frykt, savn og sorg.

Samtidig er det dagsaktuelle spørsmål som har motivert Rostami til å gi ut bok. Da hun gjorde den indre reisen som måtte til for å skrive boken «Aldri hjemme», har hun ikke bare skrevet om seg selv, men også med tanke på andre som opplever det samme i dag. 

– Det er mange barn den dag i dag som fortsatt er ofre for krigens brutaliteter. Jeg har et inderlig ønske om å gi disse barna en stemme gjennom diktene mine. Men jeg vil også hedre og fremheve rollen de voksne har i barnas liv. Flyktningforeldre og lærere som tar vare på og underviser barn under de mest grusomme omstendigheter. Foreldre og lærere som gir barna et håp om fremtid gjennom omsorg, veiledning og formidling av kunnskap. 

Rostami tar også med seg erfaringer fra jobben og fagfeltet sitt. Til daglig jobber hun med barn og ungdom i spesialisthelsetjenesten, og hun er spesielt interessert i temaer innen traumer og utvikling.

«Aldri hjemme» blir nok ikke forfatterens siste bok. Dessuten føler hun seg ikke ferdig med å skrive om krig, flukt, fremmedfølelse og traumer, men hun har også andre planer. 

– Jeg ønsker å skrive mer om dette temaet, men kanskje i en annen sjanger. Kanskje blir det en selvbiografi, sier Rostami ettertenksomt. – Jeg har også et ønske om å skrive dikt om ungdom og psykisk helse. De siste 10 årene har jeg jobbet med barn og ungdom, og jeg får inntrykk av at psykisk helse er noe av det ungdommen strever mest med. 

Fotografi: Farid Dino Omer