Det er sjelden man møter en forfatter som har ventet så lenge på sin debut. Men for Robøle har timingen vært nøye gjennomtenkt. 

− Det var først da jeg nærmet meg 80 at jeg skjønte det var på høy tid å samle, redigere og forsøke å få utgitt bok, forteller hun. Gleden var derfor stor da Lyrikkforlaget sa ja.

Tidlig talent møtte modernismen

Robøles møte med litteraturen startet tidlig. Allerede som 12-åring fikk hun sitt første dikt publisert i Valdres-avisa – en begeistret hyllest til bestefarens hytte Trollbu ved klebersteinsbruddet i Raudalen, med panoramautsikt mot Skagstind og Jotunheimen. Som 17–18-åring fikk hun antatt dikt i de litterære magasinene Vinduet og Profil, samt i Dagbladet.

I gymnastiden i Halden var hun med på å starte en lyrikklubb sammen med journalist og forfatter Oddvar Rakeng. De leide sal og scene i Halden Arbeidersamfunn og inviterte kjente lyrikere som Astrid Hjertenæs Andersen, Harald Sverdrup, Stein Mehren − og Vidar Sandbekk. Det var på et slikt arrangement hun ble kjent med Stein Mehren, som skulle bli en viktig støttespiller.

− Han likte diktene mine og oppmuntret meg til å sende dikt til ham og besøke ham når jeg var i Oslo, forteller Robøle. Vennskapet blomstret, og de leste dikt for hverandre. Det var faktisk Mehren som i all stillhet sendte diktene hennes til Vinduet og Profil og fikk dem antatt. Den unge poeten planla å gi ut en diktbok kalt «Gå meget stille» da hun fylte 20 år. Men livet hadde andre planer.

Livet kom i veien – og ble stoffet

Etter artium dro Robøle til Paris som au pair. Hjemme ventet forloveden, som hadde kjøpt ringer for å forsikre seg om at hun kom tilbake. Tilbake i Norge startet hun psykologistudier ved UiO, giftet seg, og fikk tre barn på kort tid. Samtidig jobbet hun fulltid som korrekturleser i Aftenposten – en jobb hun skulle beholde i 38 år.

− Barn og jobb tok mer og mer tid, sier hun. Ekteskapet hanglet av sted i mange år før hun skilte seg og fikk aleneansvar for hus og tre barn, samtidig som hun fortsatte studiene og etter hvert tok eksamen i nordisk, fransk og litteraturvitenskap.

− Men tanken på bokutgivelse og trangen til å skrive slapp aldri taket, understreker hun. I fristundene benyttet hun tiden til å sette ord på følelser og opplevelser knyttet til kjærlighetsliv, hverdagsliv, samfunnsliv og møter med natur og kunst.

Interessen for psykologi og filosofi har hun holdt ved like gjennom selvstudier, noe som har gitt henne ny innsikt i menneskers følelsesliv og selvforståelse. Denne kunnskapen preger særlig prosatekstene i samlingen.

En bok om det å leve

«Så lite vi visste» inneholder både dikt og prosatekster. Boken handler, som Robøle selv sier det, «ganske enkelt om det å leve». Her finner vi inderlige kjærlighetsdikt, ekstatiske naturskildringer, men også ensomhetsfølelse, tap og sorg – og lengselen etter samhørighet og mening.

Naturen fungerer som metafor og speil for menneskelivet. Hav, sol, regn, fjell, trær og blomster blir bilder på tilværelsen selv. Men tekstsamlingen inneholder også samfunnskritikk, ikke minst i diktet «Christoffer» – en virkelighetsbeskrivelse av grotesk vold mot barnet, hentet fra rettsreferater i Dagbladet. Her er budskapet klart: Viktigheten av å bry seg om andres ve og vel, følge med og våge å melde fra.

Prosatekstene, basert på egne drømmer fra de siste 15–20 årene, er mer surrealistiske og filosofiske. De utforsker grensene mellom drøm, virkelighet og fantasi, og tar opp eksistensielle spørsmål om identitet og mening.

Modernistisk tradisjon i samtiden

Robøle skriver bevisst i den modernistiske tradisjonen. «Kaffekjelen får lov å ha vinger», som hun selv uttrykker det. I en tid preget av plattformlitteratur og nye uttrykksformer, representerer hennes språk noe annet. Som forfatter Oddvar Rakeng skriver: «Sonja Robøles dikt er som en språklig oase midt i mylderet av plattformer i denne vår tids litterære uttrykkskarusell.»

Boken skiller seg også ut ved en særegen språklig presisjon. En venn, tidligere desksjef i Aftenposten, hevder den er «norgeshistoriens første bok uten korrekturfeil» – et vitnesbyrd om forfatterens livslange arbeid med språk.

Et livsverk og nye prosjekter

Etter førtidspensjon som 62-åring startet Robøle eget språkvaskfirma, der hun stadig er aktiv. Blant oppdragene var moderniseringen av Alexander Kiellands viktigste bøker til jubileet i fjor – en krevende, men givende jobb.

I tillegg til språkarbeidet har hun i mange år sittet i styret for Norsk Arkeologisk Selskap, arrangert årlige arkeologiske turer og språkvasket årboken Viking. Arkeologiinteressen har fulgt henne siden ungdomsårene i Halden, da hun utforsket helleristningene rundt Skjeberg med blyant og smørpapir og fikk være med på utgravninger med arkeologer fra Oldsaksamlingen i Oslo.

I dag bor hun i et stort, gammelt hus på Ljan med utsikt over Oslofjorden. Med tre barn, ni barnebarn og en stor vennekrets er hun «utpreget sosial» og inviterer gjerne til fest med opptil 20 rundt bordet. Ved siden av skriving liker hun å gå tur i marka, lese, lytte til musikk, lage mat og stelle i hagen. Og frankofil som hun er, tilbringer hun mye tid i Frankrike, der hun sammen med sin mann nyter å vandre på strandstiene rundt Cap Ferrat, Menton, Antibes og Nice, og gleder seg over den vakre naturen og den rike historien helt tilbake til antikken. 

Men årets bok er bare starten. Robøle er allerede i gang med bok nummer to – en ny samling prosatekster og dikt. Etter 60 års venting på utgivelse har hun ingen planer om å stoppe nå.