− Tittelen på boka og omslagsbildet handler om et svært furutre vi hadde hjemme, og som vi felte. Det er en veldig ambivalens i det å velge å fjerne en koloss på tjue meter fra vårt daglige synsfelt. Det gir lys på solcellepanelene, og vi slipper bekymringen for om den skal falle på oss. Samtidig er det hjemmet til fugler og ekorn, og det kommer aldri tilbake når det først tas.

Kjetil Espeseth er 37 år og kommer fra Ødegården ved Viksfjord i Larvik. Han er utdannet kulturarbeider, men har de siste elleve årene jobbet ved NAV i Larvik.

− I september 2021 begynner jeg ved Larvik bibliotek, legger han til.

− Jeg har skrevet siden 15–16-årsalder. I perioder mye, i perioder veldig lite. Da jeg ble kjent med en ny nabo for noen år siden, begynte jeg mer bevisst å jobbe med tekst igjen. For meg, som på mange måter er utålmodig av natur, er dikt en form som passer godt. Jeg prøver å formidle en situasjon eller en følelse på kort tid. Det kan komme en idé i alle mulige situasjoner og da gjelder det å få skrevet det ned så fort som mulig. Jeg skriver på telefonen eller i en liten notatbok. I ledige stunder, mellom forpliktelsene, justerer og redigerer jeg. Ofte hjelper det diktet at jeg har vært borte fra det en stund. Da kan jeg oppdage nye retninger eller muligheter i det.

Sammen med naboen han nevner lenger oppe, Kristian Kaupang, opptrer han med diktopplesninger. Kaupang lager musikk. De kaller seg «Siste servering».

Foruten skriving og jobb er Kjetil Espeseth godt gift og stolt far til to jenter. Han er glad i å være ute på tur, og da aller helst i kajakk. Han leser mye og er glad i film og musikk.

− Når vi skal på ferie, tar vi tog til Helgeland, sier han.

− Hver sommer, tilføyer han.

Hvordan beskriver du innholdet i boka?

− Furua er ei samling dikt inndelt i «Kvistene» − disse spriker litt i tema og lar seg ikke stable eller ordne med andre. «Kvaen» − disse er litt klissete, om kjærlighet blant annet, som henger fast på fingrene, på godt og vondt. «Barken» − det er mer naturnære dikt og «Nålene» − disse stikker litt, er såre eller vonde.

− Folka i dikta mine er mange. Det er koner som har gått lei, redde menn og tenåringer som håper, lengter og drømmer, sier han tankefullt.

− Jeg er glad i melankolien og skriver om dem som sitter på benken i sitt eget liv eller ikke vil hjem.

På spørsmål om hva som er sannhet eller fiksjon svarer han at ingenting er virkelig.

− Men alt kommer jo fra meg. Kanskje som et spørsmål først: Hvordan ville det vært hvis ...? Og så renner ordene ofte bare ut når hodet begynner å spinne.

To dikt er basert på virkelige hendelser: WWI og Tankekrigen. WWI beskriver Espeseths oldefar som var om bord på en båt som ble bombet under første verdenskrig. Han skulle vært på vakt på brua, men var nede hos sin far, som var kaptein, og spurte om noe da en bombe traff brua.

− Jeg vet lite om hendelsen, men har prøvd å tenke meg inn i den situasjonen og de følelsene som han kan ha hatt.

Tankerkrigen handler om de norske sjøfolkene som var på jobb under krigen mellom Irak og Iran og ikke ble ivaretatt. Interessen for temaet fikk Espeseth etter samtaler med sin svigerfar som seilte der.

− Diktet er ikke hans historie, men det er hans fortjeneste at jeg skrev et dikt om disse, litt glemte, krigsseilerne, legger han til.

Har du flere prosjekter på gang?

− Jeg skriver hele tida, så får vi se om det blir noe å spare på, sier han smilende.

Forfatterfoto: Kai Hansen

For mer informasjon om boken klikk her!