Simon Andreas Moen (29) er aktuell med diktsamlingen «Horisonter» – en bok som strekker ut hånden til alle som føler at livet er vanskelig. Med røtter i skogene rundt Trysil og inspirasjon fra Hans Børli, skriver han poesi som vil hjelpe leseren å holde fast i noe mens hen tar neste skritt.

Skogen har formet Simon Andreas Moen. Som trysling vokste han opp med barndommens turer i skogen sammen med besteforeldrene – til jakt, fiske og bærplukking. Det var ikke bare viltlevende ryper og multeflekker som gjorde inntrykk, men hele opplevelsen av å være ute: bålet som ga varme til små, kalde barnehender, stillheten som ble en del av ham.

– Etter hvert ble dette en livsstil mer enn en hobby, forteller Moen.

I dag er det denne forbindelsen mellom skog og ord som gir liv til diktene hans. Naturopplevelsene smelter sammen med egne følelser og tanker, og skaper linjer og strofer som stadig vekk dukker opp.

Inspirert av Hans Børli

Da Moen som ung begynte å interessere seg for dikt, dro han frem Hans Børlis samlede dikt fra bokhylla til besteforeldrene.

– Tenk hvis jeg en dag kan skrive slik. Smelte sammen ordene til det klirrer og slår slik Børli gjorde, tenkte han.

Børli er fortsatt en av Moens absolutte favoritter, og arven fra skogsdikteren er tydelig. Moen er del av en lang tradisjon – Trysil er den kommunen i Norge som har huset flest diktere og forfattere basert på innbyggertall.

En bok i kjølvannet av den første

«Horisonter» er Moens andre bokutgivelse. Den første kom i 2023, i samarbeid med fotografen Terje Busk. Selv om boken ikke ble antatt av et forlag, valgte de å stå for utgivelsen selv – med stor suksess. Den solgte så godt at den måtte trykkes i to omganger.

Men det var ikke bare gledelig. Moen hadde akkurat blitt frisk fra en sykdomsperiode som preget mange av diktene, og følte seg engstelig for hva folk skulle si.

– Det var noe med det å skulle utgi meg selv så brått og så fort ved å la deler av meg selv nå ut til så mange i et stort plask, sier han.

Etter hvert presset han tankene til side og gikk med skylapper. Men mot slutten av prosjektet åpnet perspektivet seg, som å stå på en bergtopp og se veien bak seg og fremover.

Å dele bål med leserne

Da den første boken kom ut, gikk Moen ofte alene i terrenget med følelsene sine. Men etter hvert tok folk kontakt, og han ble tatt med inn i terrengene deres.

– Jeg så hvor de hadde lagt seg til for natta, hvor bålene deres hadde vært. Ofte var våre bål så godt som naboer. Og nå er det flere jeg har blitt kjent med, og vi kan dele bål og kjenne hvordan det varmer, forteller han metaforisk.

Det er nettopp dette som er kjernen i «Horisonter» – en bok som vil dele et bål med leseren. Den retter seg mot mennesker som føler at de står hardt i det, eller har stått hardt i det.

En håndsrekning, ikke en selvhjelpsbok

Moen er opptatt av å presisere at «Horisonter» ikke er en selvhjelpsbok.

– Det er heller en bok for de som føler at de snubler, men at det fremdeles er bevegelse, sier han.

Han mener folk skal få lov til å kjenne seg dårlige, og reagerer på dagens press om å komme seg raskt på beina igjen.

– Når man tar skritt videre, betyr det å forlate en del som er godt kjent. Det å miste grepet rundt noe man har holdt i, forklarer han.

Hans løsning? Beholde rekkverket inn mot noe nytt, men gradvis greie å slippe for så å snekre sammen noe nytt å holde seg i.

Boken kan leses i to perioder: Når livet ikke er greit og man finner gjenkjennelse i diktene, og når den vanskelige tiden er over – som en kontrast til det som en gang var, eller som et springbrett videre.

I Moens poesi veves landskap og språk sammen. Naturmetaforene er hentet fra turer ute, små eller store opplevelser han har sett, husket på og senere plassert sammen med ord.

– Det meste er hentet av egne erfaringer basert på følelser og tanker, så det er klart det er reelt, sier han.

Forskning viser hva natur gjør med mennesket på alle kroppslige plan – både mentalt og fysisk. For Moen er det naturlig at han skriver om og på den måten han gjør.

Flere prosjekter på gang

Moen har ingen faste skriverutiner. Noen ganger skriver diktene seg selv i løpet av sekunder. Andre ganger ulmer en idé i flere uker før den blir til linjer.

– Må det tvinges frem, vil det som regel bli altfor firkantet, sier han, og viser til Hans Børlis beskrivelse av diktskriving: «Prøv å sette vinger på en stein, prøv å følge sporet etter en fugl i lufta.»

I skrivende stund jobber han med tre bokprosjekter: en ny diktsamling med omkring førti dikt så langt, og to andre bøker som ikke er lyrikk.

– Hvilket prosjekt som blir ferdig først får vi se på, smiler han.

«Horisonter» utgis på Lyrikkforlaget. Forfatter Victoria Dalsberget har lest boken og er begeistret: «I Moens poesi veves landskap og språk sammen, slik at både sår og håp får puste i samme linje. Horisonter er en følelsesmessig og sterk vandring gjennom hva det betyr å være menneske», skriver Dalsberget.

Mer om boken her: Lyrikkforlaget