Benedicte Eilertsen debuterer med «Evig etterklang» – en rå og ærlig diktsamling om å miste en storebror til sykdom, og om hvordan sorgen former et helt liv.

Tanken om bok oppsto en kveld, en god stund etter brorens bortgang, da Benedicte Eilertsen stanset opp utenfor Oslo Konserthus. I foajeen hadde det i årevis hengt en stor plakat av Oslo-Filharmonien, der hennes storebror Stian – solotrompetisten – stod fremst med trompeten i hendene. Etter hans bortgang hadde hun flere ganger stoppet opp foran bildet for å se ham der. Men denne dagen var plakaten byttet ut.

– Opplevelsen av hvordan hans spor i verden gradvis forsvant, utløste et sterkt behov hos meg for å etterlate noe mer varig etter ham, forteller Eilertsen.

Det ble starten på «Evig etterklang», en diktsamling som nå utgis på Lyrikkforlaget og som utforsker sorgens uforutsigbare natur fra et sjelden belyst perspektiv: søsterens.

Fra dagdrøm til diktverk

Benedicte Eilertsen er 36 år. Hun er oppvokst på Sandhornøy i Gildeskål og i Askim, og er nå bosatt i Oslo med sin egen familie. Hun beskriver seg selv som fantasifull og kreativ, en person som alltid har hatt behov for å gi tanker og følelser kreative utløp.

Men hun hadde aldri planlagt å skrive en bok.

– Jeg har ikke gått svanger gjennom livet med en bokide. Skriveprosessen ble mer et nødvendig rom for å sortere følelser og opplevelser, sier hun.

De første lyriske tekstene skrev hun i 2010, da storebror Stian fikk en kreftdiagnose som 30-åring. Skriving ble en måte å ventilere det som fulgte med sykdommen, og et forsøk på å finne språk for noe som føltes usigelig.

– Jeg opplever at når erfaringer får ord, trer de frem som mer virkelige, og skaper en realitetsorientering som gradvis muliggjør aksept, forklarer Eilertsen.

En uforutsigbar sykdomshistorie

Stian ble frisk fra kreften, men opplevde senskader. I årene som fulgte levde familien med uforklarlige symptomer – Stian passet ikke inn i rammene for typiske senskader av kreftbehandling, og heller ikke inn i en bestemt nevrologisk diagnose. Å falle mellom to stoler i helsevesenet skapte vedvarende spenning mellom håp og frustrasjon.

Til slutt kom diagnosen atypisk ALS, og Stian døde som 38-åring i februar 2018.

– Den stadig voksende usikkerheten ble til slutt erstattet med vissheten om et uunngåelig forløp, sier Eilertsen.

Eilertsen refererer til fortellingen om Pandoras eske med alle verdens onder som ble sluppet ut, mens håpet ble liggende igjen på bunnen. Dette gir håpet en tvetydighet.

− Jeg tror håpet kan være både konstruktivt og destruktivt. Håpet kan gi styrke, men og opprettholde illusjoner og forlenge lidelse, sier hun.

Et sterkt øyeblikk var da Benedicte leste tekstene sine høyt for Stian og familien mens han lå på dødsleiet, før hjemmerespiratoren skulle kobles fra på et bestemt tidspunkt en februardag i 2018.

– Det ble et sterkt, men også fint øyeblikk. For meg var det viktig at vi ikke ble sittende igjen med ord som aldri ble sagt – i en relasjon som straks skulle bli uopprettelig, forteller hun.

Mellom det hverdagslige og det absurde

«Evig etterklang» er en samling lyriske tekster, dikt og frie vers som beveger seg i spenningsfeltet mellom kontraster: det hverdagslige og det ufattelige, det nære og det eksistensielle. Diktene er satt sammen i kronologisk rekkefølge og danner til sammen en fortelling, samtidig som hver tekst kan leses frittstående.

Boken handler om storebrorens sykdom og bortgang, men også om hvordan dette preget Benedicte selv på områder av livet som egentlig tilhørte henne alene – som egen helse og relasjoner.

– Diktene blir en skildring av hvordan pårørendeskap kan trenge inn i alle deler av livet, og hvordan man som pårørende selv blir formet og forandret, sier hun.

Selv midt i det tunge har Eilertsens humoristiske skråblikk sneket seg inn i tekstene.

– Av natur har jeg et humoristisk skråblikk med meg gjennom mine livserfaringer, og dette har vært med på å skape et snev av munterhet midt i det vonde. Jeg syns det skinner gjennom i noen av tekstene, men jeg vet ikke om alle vil være enige med meg, sier hun.

Sorghierarki og privilegert sorg

Skriveprosessen har også gitt Eilertsen anledning til å reflektere over det hun kaller sorg- og sykdomsprestisje – den stilltiende rangeringen av hvilken «status» ulike sykdommer får i samfunnet.

I det siste diktet i boken skriver hun: «Savn skinner sterkt med tiden og kan nesten bli fint». Hun ser dette som et uttrykk for at storebroen ble rammet av en sykdom med relativ høy prestisje, som møtes med respekt, forståelse og empati.

– Å være bevisst sorghierarkiet skaper en sammensatt opplevelse. Vissheten om at andres sorg kan være urettferdig mørkere, gjør at jeg kjenner på et uventet privilegium i min egen sorg, reflekterer hun.

Søskenets stemme

En ting som gjør «Evig etterklang» særlig verdifull, er at den er skrevet fra et søskenperspektiv – en stemme som sjelden finner veien frem i litteraturen om sykdom og pårørenderoller.

Boken plasserer seg i en samtidslitterær tradisjon hvor pårørendes stemme har blitt stadig mer aktualisert, men bidrar med et sjeldent perspektiv som kan gi nye innfallsvinkler til hvordan vi forstår og møter disse erfaringene.

Eilertsen håper boken kan være til støtte for andre pårørende, fordi den setter ord på erfaringer som ofte er vanskelige å dele.

– Samtidig kan den leses av alle som søker litteratur som berører eksistensielle spørsmål – om håp, tap, aksept, ventesorg, skyld og livets uunngåelige forgjengelighet, sier hun.

Hva nå?

En oppfølger er neppe aktuelt.

– Jeg skriver fremdeles, men mer om hverdagsøyeblikk og småbarnsliv enn om sorg og savn, selv om det også kan dukke opp. Hvem vet, kanskje neste boktittel er «Husmorspoesi fra Holmenkollen» – det høres jo ut som en salgssuksess, avslutter Eilertsen med et smil.

Men inntil videre står «Evig etterklang» som et varig spor etter storebroren – akkurat slik tittelen lover.

Mer om boken her: Lyrikkforlaget