– Fjell og skog er mitt kirkerom, sier Ane Kveine. Hun er aktuell med diktsamlingen Høstens lokkedans.

– Jeg får svar på mange ting i naturen. Det bruker jeg i tekstene mine, forteller Kveine.

Når hun sitter i skogen helt alene, har hun fantastisk selskap.

– Jeg lever meg inn i bevegelser, jeg ser hvor den lille sommerfuglen tar turen, jeg følger høstløvets vei mot bakken og bekkevannets sildrende ferd mot innsjøen. Tenk om vi bare kan stoppe opp litt, se oss omkring. Jeg vil beskrive noe jordnært, få folk til å sette seg ned på bakken, forklarer forfatteren.

Hun vil gjerne fokusere på ensomhet, på godt og vondt.

– Jeg vil gi ensomhet et ansikt. Det er ikke farlig. Det gjør bare så vondt noen ganger. Når jeg drar på dans, forsvinner den opprivende følelsen av å ikke høre til, slik jeg ofte har opplevd i større byer, hvor folk bare går forbi uten å hilse eller i det hele tatt ense at du er der. Når jeg beveger meg inn i selveste «ryggmargen» av folkemusikken, kommer følelsen av å være hjemme.

Kveine tilbragte barneårene nær naturen. I skogen fikk hun plukke bær og gå lange turer på ski. Allerede som 10-åring gikk Kveine på ski til Glittertind.

Hånd i hånd med naturopplevelsene, gikk kulturopplevelser i et mangfold de færreste barn får oppleve.

– På skolen lærte jeg å skrive dikt, og det ga inspirasjon til å skrive dagbøker med tegninger og små tekster. Jeg hørte mye på klassisk musikk, piano, gitar og visesang. Har et godt minne fra min første tur som 5-åring til operaen, hvor jeg så Tryllefløyten. Tidlig fikk jeg interessere for dans. På skolen lærte jeg halling i musikktimene. Etter hvert fikk jeg være med på kappleiker i folkemusikk, og der lærte jeg å danse. Det ga mersmak. Derfor begynte jeg på kurs både i swing og gammeldans.

Det var som nybakt mor at pennen virkelig fikk fart.

– Jeg forsøker å videreføre viktige verdier fra da jeg vokste opp. Det å ta vare på andre mennesker, stod høyt i kurs i min oppvekst. Mine nærmeste venner på skolen var venner fra andre kulturer. Jeg elsket musikken og maten deres. Hjemmene deres var så levende. Mine største forbilder var min farfar og mormor. Farfar var utdannet håndverker på Hjerleid. Mormor malte mange malerier på sine eldre dager. Første gang jeg fikk prøve hennes malerkoster, var i 10-årsalderen. Men det skulle gå mange år før jeg selv ble dreven i maling. Da jeg var gravid, stod jeg på kurs en hel helg og malte bilder og ble helt hekta. Siden den gangen har jeg malt mange bilder og hatt en utstilling, forteller Ane Kveine.

Diktboka hennes er illustrert med egne malerier.

Det å ta til seg inntrykk fra omgivelsene, er viktig for diktdebutanten.

– Jeg elsker 2-åringer som stopper opp og sanser, studerer og somler på veien. Den fascinerende fasen burde vare livet ut. Alt liv på jorden er viktig. Jeg forsøker å formidle et viktig budskap til voksne om å ta vare på grunnleggende verdier og tradisjoner som vi kan gi i arv. Jeg vil ta leserne med på en reise gjennom mangfold og samspill, forklarer Kveine.

Hun utelukker ikke at det kan bli flere bøker.

– Jeg har stappfulle notatbøker og har nok materiale til en diktbok til. Det er gøy å være kreativ, og veldig fint at jeg får mulighet til å illustrere tekstene mine selv.

For mer informasjon om boken, klikk her!