Unni Holtedahl (f. 1968) er fra Toten og bor i Oslo. Allerede som seksåring, da hun skrev sitt første dikt, oppdaget hun at skriving ga utløp for noe i henne. Det vekket en drøm i henne om å gjøre skrivingen til yrkesvei.

— Den store forfatterdrømmen ble etter hvert moderert til oversetter. Nå, noen tiår og omveier senere, jobber jeg som oversetter og får utgitt min første diktbok, og en sirkel er sluttet. Men hele tida har ord og språk vært noe av det viktigste for meg.

Steder er viktige for forfatteren. Hun får energi av musikk, sang, kunst- og kulturopplevelser – og steder – som i Oslo, der hun bor, og Frankrike, der hun også kjenner seg hjemme. Diktene er blitt til fra observasjoner hun har gjort seg i omgivelsene sine:

— Jeg går mye og følger ganske intenst med på omgivelsene, i mitt tilfelle ofte byomgivelser. På et tidspunkt begynte jeg å samle på øyeblikk. Noe i øyekroken, den lille observasjonen, scenen, samtalen eller hendelsen, som kunne bli litt større. Jeg noterte dem ned der og da, og så gikk jeg hjem og lot dem bli til dikt.

Holtedahl kaller diktene sine «asfaltdikt». De handler om menneskene på asfalten og i gatene, med noen avstikkere. De beskriver øyeblikksmøter som rører ved ensomhet, alderdom, utenforskap, tilhørighet, lykke, minner og søken.

— Mine gater er i Oslo, men alle som har et forhold til en by og alle som er opptatt av folk rundt seg og hva som kan ligge bak akkurat det du ser, vil kjenne seg igjen, forteller hun.

Alle diktene tar utgangspunkt i virkelige hendelser. Noen ganger gjengir de en opplevd sitasjon eller samtale mer eller mindre ordrett, andre ganger blir situasjonen eller samtalen satt inn i forfatterens egen sammenheng. Et fåtall av diktene gjengir en virkelighet som bare er forfatterens. Kanskje er det nettopp øyeblikksvirkeligheten diktene formidler, som gjør at boka skiller seg ut fra andre diktsamlinger; Den lille, men store. Den som gjør oss små eller store. Den som tråkker på oss eller får oss til å sveve. Den som er der så fort du kommer ut døra. Den vi ikke alltid ser, tenker over eller stopper opp ved.

På spørsmål om det vil komme oppfølgere til boken, svarer Holdedahl:

— Jeg håper det! Høyt over ... hva? Jeg har noen tanker.

For mer informasjon om boken, klikk her!