Stine Merete Mathiesen har hatt kroniske smerter siden hun var 14 år. Nå har hun skrevet dikt om livets opp- og nedturer.

Som 21-åring fikk Mathiesen diagnosen endometriose og adenomyose. Lite kunnskap om endometriose gjorde at hun ble behandlet for sent.

− Livet mitt besto av sykehusinnleggelser og usikkerhet, forteller Mathiesen om sine år som ung voksen.

Det var ingen som visste hva de skulle gjøre med henne eller hvordan de skulle behandle henne. Smertene ga seg ikke, og tilværelsen ble preget av sykehusinnleggelser og usikkerhet.

Som 23-åring måtte hun fjerne livmoren. Noen år senere fjernet hun 30 centimeter av tykktarmen. Så fikk hun noen år uten for mye smerter, før de begynte å komme tilbake igjen. Den siste operasjonen hun gjennomgikk, var i 2017, da hun måtte fjerne navlen.

En hormonbehandling hun ble anbefalt, fikk endometriosecellene til å vokse.

− Beklager sa legen etterpå. − Dette burde vi gitt beskjed om.   

Nå vil ingen operere henne mer. Hun har arrvev og sammenvoksinger i hele buken og nervesmerter i alle arrene. Livet er preget av smerter.

Mathiesen forteller at det å ikke kunne delta på sosiale treff, kaféturer eller å ta en fest, er det hun savner mest. Alt må planlegges.

− Hvis jeg skal på en fest, må jeg vite at jeg har to dager til å komme meg på. Når man som regel er på minussiden energimessig, blir det en vanskelig kabal å legge. Det er vondt å hele tiden være den som avlyser i siste liten.

I tillegg til endometriose og adenomyose har Stine Merete Mathiesen fibromyalgi og fatigue, reumatisme og kroniske betennelser i flere ledd.

Men Stine er ikke bare syk. Hun er en barnslig, skravlete, kreativ og tullete dame på 53 år. 

− Det handler om å finne lyspunkter i den mørke skyggen og latteren i livet, sier diktdebutanten.

− På gode dager kan jeg finne på altfor mye rart. Det meste er som regel ikke planlagt og ikke gjennomtenkt, men som evig optimist får jeg det meste til å fungere. Jeg kan ta med meg akebrett på tur eller late som jeg flyr på toppen av en snøhaug. Jeg kan legge meg i hengekøyen og telle stjerner mens jeg prater for meg selv. Jeg prøver å le masse og fyller på minnebanken til dårlige dager. Det handler om å finne latteren i livet og lyspunkter i den mørke skyggen, hvis ikke visner jeg. På dårlige dager ligger jeg i sengen og skriver eller sover. Da blir jeg usynlig og forsvinner. Hvis jeg kommer meg ut med hundene, går jeg der hvor det er minst sjanse for å bli sett. Møter jeg noen, holder jeg blikket ned. Jeg bruker det lille jeg har av energi til å være der for guttene eller gå tur med hundene. 

Mathiesen synes alltid det er vanskelig å møte andre mennesker.

− Det blir ofte sånn med oss som er kronisk syke, vi føler oss verdiløse og uinteressante. Hvem har vel interesse av å snakke med meg? Da er det lettere å skrive følelsene ned. Det er sånn jeg kommer meg igjennom tunge dager og vanskelige følelser. Å skrive er min terapi. Jeg har skrevet dikt siden ungdomsskolen.

For noen år siden ble Stine Merete Mathiesen utfordret av en venninne til å lese dikt på en vise- og lyrikkaften. Da kom det noen som ville kjøpe bok av henne, og drømmen begynte å vokse. Ett år etterpå satte hun diktene sammen og sendte inn manus.

Diktboken Fra ytterst til innerst er en samling med dikt om kontrastene ved å være kronisk syk, usynlig syk, mamma til to tenåringer, hundemamma til to tenåringsvalper, enslig, ufør og alene om å fylle alle roller. 

Den handler om møte mellom friske og syke mennesker og opplevelsen av å være ensom, sammen med andre. Den handler også om å være totalt utslitt med lengsel etter å finne hvile og samtidig finne en vilje og indre styrke til å gå videre.

Diktsamlingen er Mathiesens første bok. Men hun har mange dikt på lager, så kanskje kommer det en oppfølger om ikke altfor lenge.

Kjøp boken her: Lyrikkforlaget.no