Liv Kråkevik Åberg beskriver seg selv som «en sånn som er redd for alt», men at hun har brukt det som motor til å prøve nye ting. Det gir høy puls, men også mestringsfølelse. Nå har det resultert i at hun for første gang gir ut bok.

Liv Kråkevik Åberg forteller at hun har fått mer tid til seg selv nå som hennes to barn er voksne. Etter å også ha krasjet inn i «vegger», i form av ulike livskriser hun har måttet håndtere, har hun satt ned tempoet i livet, sett mer innover og er mer rolig. Til sammen har det gjort at hun har funnet tilbake til mye som hun drev med før.

— Det er ille å si det, men jeg har begynt å lese igjen, etter tjue år. Jeg har begynt å skrive igjen, etter enda flere år. Det er herlig å skrive noe annet enn tilbakemeldinger på elevtekster og e-poster til foreldre og foresatte, forteller hun.

Forfatteren har de siste tjue årene vært lærer på en og samme ungdomsskole. Der underviser hun i norsk, matematikk, litt kunst og håndtverk, KRLE og kroppsøving. Hun trives sammen med elevene og synes variasjon er best. På fritiden er hun en dame som går syngende rundt i skogen mens hun lufter hunden og er over gjennomsnittet glad i å lage ting, for eksempel ved å strikke, sy, male bilder, snekre vegger, perlebrodere – eller skrive dikt. Hun er veldig glad i å leke med språk og kan sette i gang med ville funderinger over en vri på et ord eller uttrykk. Da koser hun seg og er fornøyd dersom et helt vanlig ord kan få en ny betydning eller setter nye tanker i gang.

— Jeg tror dikt for min del er tanker, følelser og opplevelser som er lagret. Så er det et øyeblikk der det kommer en tanke, eller et ord fester seg, eller jeg ser noe, og da dukker det bare opp. Av og til er det som om jeg kan plukke diktet rett ned på papiret. Ellers kan det være et bilde jeg ser for meg. Da vil jeg beskrive dette bildet, farger og former. Ofte er det slik, faktisk. Noen ganger har jeg et sånt bilde eller noen setninger halvferdig innvendig en stund før det liksom ramler på plass, forteller Åberg.

At hun nå var åpen for å lytte innover, tror Åberg kan ha vært inspirasjonen for boka «Omvendt origami», som hun gir ut. Hun hadde også et behov for å uttrykke seg, som bare plutselig fikk nok av å ikke være oppfylt, som hun sier det, og nå hadde hun også tid til å skrive boka.

— Jeg hadde skrevet mange dikt og tenkte at det hadde vært gøy å se om jeg fikk gitt dem ut. Og det fikk jeg jo, noe som er kjempespennende for meg som liker å gjøre ting litt sånn i hemmelighet. Det gir meg et spark bak så jeg får prøvd sånt som jeg ikke har gjort før.

Bokens innhold har utgangspunkt i forfatteren selv. Hun håper likevel at leserne ikke tenker på henne mens de leser den, men heller får nye opplevelser og tanker, føler noe, lærer noe eller underholdes.

— Jeg skriver fra mitt unike utgangspunkt. Ingen har opplevd akkurat det samme som jeg, lest det samme, hørt den samme musikken, møtt de samme menneskene. Jeg har mitt ståsted på jorda. Og det rare er at når jeg skriver om akkurat det bare jeg har opplevd, så kjenner andre seg igjen. Noe jeg liker veldig godt og har opplevd med de få diktene jeg har lagt ut på sosiale medier og latt andre lese, er at leserne snakker om diktene og forteller hvordan de tolker det, og det er kanskje ikke sånn jeg har tenkt i det hele tatt da jeg skrev diktene.    

Åberg er glad i ordet «håp» og samler på glede, selv om det ikke er alltid at hun klarer det. Begge deler er ganske gjenkjennbart, tror hun.

— Jeg fikk spørsmål på jobben en dag om jeg kunne fortelle kort hva boka handler om. Jeg måtte bare svare «nei». Men etter noen timers betenkningstid kom jeg fram til at det kan være noe sånt som at «livet er hardt, men faderullan, vi er i live, i livet!»

Den kreative dama er allerede godt i gang med neste diktsamling. Hun kunne også tenke seg å skrive lengre tekster, muligens variere lengden på diktene eller prøve seg på novellesjangeren. Det tror hun kunne være gøy. Akkurat nå synes hun at dikt virker til å passe henne perfekt.