Underveis gir livet både sorg og glede, motgang og muligheter. For Solfrid Lorentzsen Mathisen springer diktene hun skriver like gjerne ut av de små hverdagsopplevelsene som av livets store spørsmål.

En dag ble Solfrid Lorentzsen Mathisen stoppet på gata hjemme i Sandnessjøen. «Vet du, Sol, diktene dine rører noe ved hjertet mitt», sa vedkommende.

– Da begynte jeg å samle sammen dikt og tekster jeg hadde skrevet opp gjennom årene. Engasjement og humoristisk sans hadde iblant endt med at mine dikt og leserinnlegg hadde kommet på trykk i lokalavisen. I skuffen lå det flere tekster om sorg, glede, naturopplevelser og tanker om hvordan vi forvalter denne jorda vår, forteller Mathisen.

Det fikk bære eller briste, ting tar tid og i så voksen alder må man bare tørre å ta sjanser, tenkte pensjonisten og sendte tekstene til Lyrikkforlaget for vurdering.  Gleden var stor da diktsamlingen ble antatt utgivelse.

–Jeg håper at boka kan være ei bok som tas frem etter behov og kan være til glede for både unge og eldre, sier dikteren. Tittelen til bokverket fant hun i silketrykket som også ble forside: «Reisen» av Bård E. Valberg.

– Boka er jo en reise gjennom livet, forteller forfatteren.

Interessen for kultur, bøker og dikt var en naturlig del av oppveksten. Solfrids far deklamerte dikt og skrev prologer til enhver anledning. Bygdas mannskor hadde korøvelse i stua. Mathisen har vært engasjert i lokalt kulturliv så lenge hun kan huske.

– Det aller første diktet mitt ble skrevet 5. juni 1991 og var et protestdikt om all reklamen i postkassene våre. Det diktet ble for sikkerhets skyld sendt statsminister Bondevik. Jeg fikk svar datert 10. juni, der han takket for et slående dikt i Petter Dass-stil og han var enig med meg! Stor stas, mimrer hun og humrer.

Siden har hun skrevet tekster til ulike anledninger, men også bare når ordene har ramlet inn.

– Jeg bruker vekselvis helgelandsdialekt, nynorsk og bokmål, slik som jeg syns språket og form framhever diktet og budskapet i det.

Dikteren har opplevd både medgang og motgang i livet.

– Jeg ble født i Levanger, så der er litt trønderpi’ under alle lagene med Helgelandskyst. Det er litt artig at jeg ble døpt i Alstadhaug kirke i Skogn, og så konfirmert og gift i Alstahaug kirke ved Sandnessjøen, hvor jeg har bodd siden da. Min mann Oddvar og jeg fikk to trivelige gutter. Det var en stor sorg for oss og familien da den eldste, Odd Steinar, omkom på sjøen bare 18 år gammel. Heldigvis har jeg Harald Inge og svigerdatter Monica, som har gitt meg tre barnebarn, og nå er jeg blitt oldemor. Det blir 4. generasjon på hytta i Hattfjelldalen, smiler Mathisen.

Hun finner stor glede i å tilbringe tid med yngre generasjoner.

– Da barnebarnet mitt var lita og var på overnatting spurte hun hver kveld: «Besta, kan du fortelle om da dere var små?» Og ho Besta fortalte og skrev ned og opplevde på nytt barndommen sin. Vi hadde jo ikke data den gang, men vi gjorde faktisk ganske mye rart. Det har blitt noen historier ut av disse fortellerstundene, så kanskje kan også de samles og deles til glede for flere.